Skal villheten temmes?

Når ville naturområder blir temmet av menneskelige hjelpemidler vil noe av villheten forsvinne.

Dette innlegget ble først publisert på NRK Ytring sine nettsider.

I forrige uke stod vi på toppen av Slogen, også kalt Dronningen av Sunnmørsalpene. Det karakteristiske diamantformede fjellet er vakkert på avstand, men fra toppen er utsikten over Hjørundfjorden helt spektakulær. Samtidig pågikk det en debatt i lokalavisene om merking og tilrettelegging av fjellturen opp til Slogen. Det ble diskutert ulike tiltak som vil kunne øke sikkerheten for turgåere på vei mot toppen.

Det er tydelig at stadig flere går de mer krevende turene i norsk natur. Flere begynner med de tøffeste toppene, istedenfor å bygge seg opp erfaring på de mindre tøffe toppene først. I registreringsboken på toppen av Slogen kan man for eksempel lese at både skoleklasser, gjennomreisende og utenlandske har besteget toppen. Økt pågang skaper gjerne et større behov for merking og tilrettelegging av turstier og veivalg. Mye tilrettelegging kan imidlertid forstyrre villheten og naturopplevelsen.

Visste du at det med Allemannsretten også følger en plikt? Les mer her.

Naturen først

Langt fra all tilrettelegging er problematisk. Turistforeningen og Skiforeningen gjør en formidabel innsats med å tilrettelegge for ferdsel i naturen, og for de fleste turfolk bringer det gode assosiasjoner å se velkjente varder og T-merkede stier i den norske fjellheimen. Det er positivt å informere turfolk om stier og risikoer på forhånd og underveis. Skilt ved utfartssteder og stier merket med T-er eller varder, innebærer begrenset eller ingen inngrep i naturen. Det bidrar til at flere kommer seg ut på tur, og at de som velger å ta turen er bevisst risikoen.

Flere begynner med de tøffeste toppene, istedenfor å bygge seg opp erfaring på de mindre tøffe toppene først.

I områder der det allerede er mye trafikk, og i sårbar vegetasjon, kan det være nødvendig å tilrettelegge ytterligere. Bruk av klopper eller broer kan bidra til å begrense slitasjen på naturen. Vi mener det bør være lav terskel for tilrettelegging som hindrer slitasje eller forstyrrelse av natur eller dyreliv.

Vi mener derimot det bør legges til grunn en høyere terskel for tilrettelegging som bidrar til store naturinngrep, og som gir økt ferdsel fra turgåere uten nødvendige forutsetninger. Økt pågang i trange toppområder kan også gi økt risiko. Det må derfor vurderes om det er ønskelig med større pågang i området, før det tilrettelegges for økt ferdsel.

Den enkeltes ansvar

I områder som Femundsmarka kan turgåere velge mellom merkede stier og uberørte områder. Dermed kan turgåere få tilrettelagte stier, og villmarkinger få uberørt natur.

På toppturer er alternative ruter mot toppen færre: Legges det ut tau eller kjetting opp mot toppen av Slogen, er dette noe både uerfarne og erfarne fjellfolk vil passere og måtte forholde seg til.

Det bør legges til grunn en høyere terskel for tilrettelegging som bidrar til store naturinngrep.

Det er den enkelte turgåers ansvar å vurdere om hun eller han har nødvendige forutsetninger for å gjennomføre turen, og ta avgjørelsen om å snu i tide basert på dette. Det finnes fjell og topper i alle villhets- og vanskelighetsgrader, og for alle ferdighetsnivåer.

Turgåere har mange muligheter til å ferdes i naturen, også uten at det tilrettelegges på topper som Slogen. Bruk av guider kan gi flere anledning til å oppleve naturområder som ligger utenfor eget ferdighetsnivå, uten direkte inngrep i naturen.

Naturens egne premisser

Forventningene til vill og uberørt natur øker gjerne i takt med antall høydemeter og avstand til sivilisasjonen. En bro eller kjetting opp den bevandrede Besseggen eller Prekestolen kan fremstå mindre forstyrrende og mer nødvendig enn tilsvarende tilrettelegging i uberørte områder.

Når ville naturområder blir temmet av menneskelige hjelpemidler vil noe av villheten forsvinne, og dermed naturopplevelsen og mestringsfølelsen. Da vil ikke lenger turen skje på naturens egne premisser.

Turgåere har mange muligheter til å ferdes i naturen, også uten at det tilrettelegges på topper som Slogen.

I lys av den pågående debatten om Slogen var det flere turgåere på toppen som påpekte at traseen opp siste stykket var vanskelig å finne. De fleste fulgte de mest slitte og begåtte steinene oppover, uten å være sikre på om dette var den tryggeste vei.

Stien kunne med fordel vært bedre merket med varder eller T-er det siste stykket, mener vi, uten at det ville påvirket vår naturopplevelse. Vi savnet imidlertid ikke kjettingen.