Naturen finnes der ute. Med stille skoger, øde vidder og luftige fjelltopper. Alltid ligger den der. Selv når regnet ramler ned fra høstmørk himmel. Når veggen av mørke hilser oss ved markagrensen, og når frosten klamrer seg fast til røtter og myrull.
November.
Den krevende høstmåneden. Midt i brytningstiden mellom høst og vinter. Den tiden da bladene er våte og brune og ikke lenger kan by på sterke fargespill. Den tiden da snøen ennå ikke har klart å feste grepet.
Denne artikkelen ble først publisert hos Aftenposten.
De andre årstidene er enklere å like. Vi nyter våren når naturen sakte våker til liv av solens stråler. Vi følger ivrig med på at den skifter ham og blir grønn og blomstrende. Vi gleder oss over at den modnes i sommerens varme luft og svaberg.
Vi farer til fjells når naturen blir til høst og den blir fargefull og rød og gul. Og når snøen legger seg som et hvitt teppe over naturen, og lyser opp hele landskapet, er vi tilbake igjen, på faste plasser og kjente stier.
Naturen tilpasser seg værskifter og temperatursvingninger. Hele tiden gir den oss nye malerier å betrakte.
Når november kommer, holder vi oss inne. Vi tenner lys, leser bok, drikker te og snakker om det dårlige været. Tiden mellom fuktig høst og iskald vinter. Naturen fryser, er mørk og våt. «Tursesongen er over», sier vi til hverandre.
Brune høstblader dekker bakken. Skogen tåkelegges. Det er mørkt nesten hele døgnet, over store deler av landet. Skogen har lukket seg og stenger oss ute.
Men naturen finnes der ute fremdeles. Nå forbereder den seg til vinter. Fossene blir til glitrende is og vanndråper til istapper. Fjellstøvlene lager froststjerner i nylagt is på bakken. Fuglene som ikke trekker sydover, sitter lett synlige i løvløse trær. Og nattehimmelen fylles med stjerner. Så kommer det første snøfallet.
De fine endringene foregår der ute i naturen, også i november. Men vi sitter inne og ikke er oppmerksomme på det.
Vi ser ikke de duse fargene på himmelen i morgentimene, eller nakne trær som tegner svarte striper mot horisonten. Vi får ikke med oss frostnettene, når naturen våkner med glitrende rim over blader, grener, overalt.
Vi ser ikke at frostrøyken danser over vannspeilet.
Vi hører ikke at turskoene knaser mot frossen skogbunn. Vi går glipp av den glødende lyspæren som tar kvelden i vest og gir oss solnedganger man aldri ser resten av året. Vi ser ikke hvordan naturen har pyntet seg og glitrer i lyset fra hodelykten om kvelden.
Vi får ikke med oss brytningstiden mellom høst og vinter. Toget mot vinteren går av gårde, mens vi sitter inne og lengter til andre årstider. Naturen løper fra oss.
Når vi en sjelden gang besøker naturen i senhøstdrakt, angrer vi aldri på det. Da nyter vi knitringen fra bålet i skogen, ser det glitrer i den mørke frostnatten. Opplever den lave morgentåken og den høye stjernehimmelen. Kjenner hvordan den skarpe høstluften fyller lungene. Ser hvordan frostrøyken stiger opp foran oss.
Og vi blir overrasket. Overrasket over hvor vakker naturen i brun fargedrakt kan være. Over hvor inderlig fint det er å være med på reisen mot vinter. I november er det ingen kamp om de beste teltplassene. Tar du turen, får du se naturen på et tidspunkt der de aller fleste av oss blir igjen hjemme.