Utenatt på skuldra til ikoniske Liadalsnipa

Liadalsnipa er et av Sunnmøres mest ikoniske fjell. I sommerhalvåret er fjellet hyppig besøkt, men når snøen drysser over nipa er fjellet inne i en frisesesong. Trosser man dette blir man belønnet med et landskap som ingen andre sesonger er så vilt og folketomt. Sunnmøre er inne i en brytningstid. Fjelltoppene er dekket av ferskt snødryss, mens resten av landskapet fremdeles har høstdrakten på. Det går en tydelig linje i landskapet mellom vinteren og høsten, mellom minusgradene og plussgradene.

Liadalsnipa er ikke et typisk vinterfjell. Målet for turen er derfor ikke nipa i seg selv. Like nedenfor nipa ligger et lite vann som altfor ofte passeres i forbifarten av fotturister på vei mot toppen. Det er nettopp dette vannet, Nakkevatnet, som er målet for turen vår.

Det er nærmest skyfritt når vi beveger oss oppover fjellet med tunge sekker fylt med varme klær. Landskapet føles øde og vilt, selv så nærme sivilisasjonen som vi faktisk er. Vi passerer åpen gran- og bjørkeskog, og får stadig bedre utsikt vestover. Store mosebelagte steiner i friske grønnfarger gir en trolsk stemning. Det er ingen andre enn oss på fjellet denne dagen. Ikke en gang fuglekvitter høres. Når vi nærmer oss Nakkevatnet er det snøfnugg i lufta. Tjernet er dekket av tynn is, og det iskalde fjellvannet finner veien til turkoppene våre.

For å unngå å ligge midt i vindkastene som blåser over Nakkevatnet slår vi leir like nedenfor vannet. Denne dagen er vi utålmodige med å finne teltplass, og det straffer seg. Vi ender opp med den skeiveste teltplassen noensinne med altfor mye helning. Store tuer presser seg opp fra undersiden av liggeunderlaget, og bakken gjør at vi triller nedover til kanten av teltet. Utover natten blir det kaldere og blåser opp. All prating i teltet overdøves av intens blafring i teltduken og uling i vinden. Vi er glade vi ikke sover høyere oppe der det blåser kraftigere.

Timene er mange og lange fra solen går ned ved 15-tiden til leggetid. Da kan det være lurt å ha noe å pusle med i teltet. Vi finner frem hodelyktene våre og spiller kort i flere timer. Ute er det minusgrader, og vinden gjør at det føles kaldt. Den høye luftfuktighet nær sjøen på vestlandet, og det at vi ligger i nærhet til myr og elv, bidrar til en rå luft. Det beste er å holde seg langt nede i soveposen med hele kroppen.

Det går en tydelig linje i landskapet mellom den hvite vinteren og den fargerike høsten

En gang i blant kryper vi ut av soveposen og blir belønnet med vinterklar stjernehimmel over teltet. Vi skrur av hodelyktene et øyeblikk også, og ser hvor koselig det ser ut i teltet som lyses opp så lunt og stemningsfullt fra innsiden. Og attpåtil får kroppen igang blodsirkulasjonen som gir varme til å ta med seg ned i soveposen igjen.

Vi beveger oss nedover tidlig om morgenen mens det fremdeles er mørkt. Hele himmelen er dekket av stjerner når vi pakker sammen teltet og tar på oss hodelyktene. Etterhvert som vi beveger oss nedover fjellet i mørket kommer månen til syne bak Liadalsnipa, og vi får måneskinn på veien det siste stykket ned mot bilen.

5 tips for uteovernatting i brytningstiden

1. Ta med ekstra batterier til hodelykten.

2. Husk å ta med nok drikke dersom nærliggende vann har frosset.

3. Ta med ørepropper i tilfelle vind.

4. Om vinteren går solen tidlig ned og sent opp. Da kan det være lurt å ha noe å pusle med i teltet.

5. Husk å ta på ulltøy og vindtette klær.